Intervju Fokus Europa nr. 6 desember 2000

Remark: You are welcome to download, print and use this full-text document and the links attached to it. Proper reference to author, title and publisher must be made when you use the material in your own writings, in private, in your organization, in public or otherwise. However, the document cannot, partially or fully, be used for commercial purposes, without a written permit.
 
 

Den globale avhengigheten av råolje øker fortsatt. Det sier Ole Gunnar Austvik i en samtale med Fokus Europa. Austvik jobber til daglig med internasjonale økonomiske spørsmål og petroleumsøkonomi ved Høgskolen i Lillehammer. Hans  konklusjon er interessant fordi den viser at verdenen beveger seg sakte. Til tross for sviende erfaringer om forurensning på den ene siden og kunnskap om fornybare energier på den annen side, er olje fremdeles å betegne som verdens sorte gull. Norge er med på å produsere denne ettertraktete vare.

Fokus Europa:
Vi har det siste året  igjen opplevd store hopp i oljeprisene, noen snakker om en krise. Hva er det som skjer?
O.G.A.: Det fjerde oljesjokket som det nå ser ut til at vi opplever er enda en brå endring i oljeprisen på flere hundre prosent. Men ser vi på prisene i dagens penger er de faktisk ikke høyere enn det nivået de var på i perioden 1974-1979. Dette ligger betydelig under nivået fra begynnelsen av 1980-tallet, og en del over nivået fra 1990-tallet. Gjennomsnittprisen for år 2000 er i realverdi faktisk ikke altfor langt unna gjennomsnittet for hele perioden siden 1973. Problemet ved et oljesjokk er ikke nødvendigvis nivået på prisen, men at endringene er så store og uforutsigbare. Tilpasning og planlegging blir vanskelig når inntekter og utgifter endrer seg med hundretalls milliarder av kroner for de viktigste importlandene så vel som for de store eksportlandene, Norge inkludert.

Hele markedet virker ustabilt. Hvorfor er prognosene så uklare?
Prisprognoser på råolje har nærmest konsekvent vært gale helt siden det første oljesjokket i 1973/74. For å ta et par eksempler: På begynnelsen av 1980-tallet, da prisene var på 35-40 $/fat nominelt – eller over 70 $/fat i dagens priser – var det unison enighet om at de ville fortsette å stige. Etter datidens forventinger skulle oljeprisen på 1990-tallet passert 100 $/fat og ligget et stykke over det nå. Rett før oljeprisen begynte å stige i 1999 var det tilsvarende tilnærmet unison enighet om at den ville forbli på rundt 10 $/fat i det neste 10-året. Noen mente den ville bli enda lavere. Gapet mellom forventningene for dagens priser i disse to periodene er på rundt 100 $/fat og begge er gale! Stort sett har prisene gjentagne ganger blitt det ingen trodde de kunne bli.

Hvor ligger feilen?
En feil som nesten alle prognosemakere gjør i forståelsen av oljemarkedet er at de tar tak i noen faktorer som er viktige i en periode og antar at disse forblir avgjørende også i fremtiden. Mangelen på historisk perspektiv på markedet og en mer langsiktig forståelse for prisvariasjoner er et påfallende trekk. Det er forståelse for hvordan økonomiske mekanismer, teknologisk utvikling og politiske hendelser og inngrep virker hver for seg og under gitte og gjerne eksisterende forutsetninger. Forståelsen for hvordan de vil endres under nye forutsetninger og særlig hvordan de samvirker har vist seg å være heller dårlig.

Men så er vel også olje et spesielt produkt med et spesielt markedet?
Mangelen på innsikt i hvordan markeder for ikke-fornybare ressurser fungerer ut fra både et økonomisk og politisk perspektiv forsterker problemet. I olje- og gassmarkedene er det bare de som har ressursene i bakken som kan produsere. I andre markeder kan tilbudet økes fritt etter hvert som priser og etterspørsel stiger. De fleste oljeland må drive noen form for formuesforvaltning i utvinningen av sine ressurser. Rundt 2/3 av verdens oljeressurser ligger ved Den persiske gulfen. Selv om tilbudet av olje øker utenom dette området når prisene stiger, forventes dette likevel å være relativt lite i forhold til den totale etterspørselsveksten som skal komme. Oljemarkedets avhengighet av produksjonsbeslutningene og -hendelser i Midt-Østen blir dermed betydelig. Med det omfanget som forventes i økningen av energibruken må det aller meste av den ”nye” oljen komme fra landene ved Den persiske gulfen. Gjør den ikke det, vil vi oppleve et svært stramt oljemarked i de kommende årene. Allerede i dag er den ledige produksjonskapasiteten så godt som oppbrukt i produsentlandene. Markedet i dag er minst like stramt som under oljesjokkene i 1973/74 og i 1979/80.

Hvorfor er verden avhengig av de såkalte fossile brenslene som olje?
Den eksplosive veksten i forbruk av energi etter den annen verdenskrig har i hovedsak blitt dekket nettopp av fossile brensler som olje, gass og kull. Denne ensidige avhengigheten av ikke-fornybare energikilder forventes å fortsette. Olje er den viktigste av de fossile brenslene. Med den voldsomme økonomiske veksten i de tidligere utviklingslandene, særlig i Asia, følger også betydelig økning i energibruken. Disse landene forventes om 20 år å forbruke like mye energi som OECD-landene.

Hvorfor vedvarer denne avhengigheten, finnes det ikke alternativer?
Dersom det ikke kommer teknologiske gjennombrudd i bruken av de fossile brenslene eller det finnes nye fornybare kommersielle energiformer i betydelig omfang, som sol-, bølge-, vindkraft eller annet, vil alle lands økonomiske virksomhet kunne komme til å avhenge av hvordan tilbudet av fossile brensler utvikler seg i årene fremover. Særlig i transportsektoren er olje i dag vanskelig å erstatte. Det forventes at etterspørselen etter olje skal øke med hele 50 prosent frem mot 2020.

Og det betyr igjen en vedvarende høy oljepris?
Oljeprisprognoser er som sagt et vanskelig område. Men jeg mener oljeprisen gjerne kan komme til å holde seg på det nivået vi har i dag i flere år fremover. At markedet blir stramt vil som regel bety høye priser. Politiske begivenheter og frykt for avbrudd av leveransene fra Midt-Østen er imidlertid også viktig for hvordan et stramt marked faktisk påvirker prisene. Et stramt marked gir høyere priser med ufred og spenning i Midt-Østen enn dersom det er fred og det ikke forventes at noe dramatisk vil kunne skje med oljeleveransene.

Samtidig har avgiftene på oljeprodukter blitt svært høye. Den samlede avgiftsutviklingen i forbrukslandene, både i OECD og i de nye vekstøkonomiene, vil være viktig for hvordan oljen skal rasjoneres til forbrukerne. Skal forbruket reguleres gjennom høye priser til råoljeprodusentene eller gjennom høye avgifter forbrukslandene? Høye råoljepriser vil kunne dempe veksten i verdensøkonomien. Høye avgifter vil kunne dempe råoljeprisene. Her ligger det innen visse grenser en interessekonflikt mellom produsent- og forbruksland. Men ligger også sterke fellesinteresser. Mens produsentlandene må gjøre det de kan for å hindre at prisene blir så høye at etterspørselen etter olje synker, må forbrukslandene bidra til at ikke oljeprisene blir så lave at investeringer i oljevirksomhet utenom Midt-Østen svekkes for mye. Lavere investeringer i en periode vil kunne gi høyere priser i neste periode og dermed svekket forsyningssikkerhet.

Hva med gassprisene?
Gassprisene er i dagens langsiktige kontrakter hovedsakelig bundet direkte til prisene på alternative energibærere, særlig fyringsoljer. Dette betyr at når råoljeprisene eller avgiftene på fyringsoljer øker så øker også våre gasspriser. Filosofien i dette er at gass og fyringsoljer kan erstatte hverandre på viktige bruksområder. I et liberalisert marked skal denne koplingen i kontraktene fjernes og prisen på gass vil i større grad bestemmes av tilbud og etterspørsel etter gass. Men siden oljen forventes å forbli den viktigste av energibærerne, så vil oljemarkedet forbli viktig for hvilke gasspriser vi får også i fremtiden.

Hvor står Norge i alt dette?
Norges har lenge vært en større eksportør av olje enn for eksempel Kuwait og Irak og på linje med Iran. Norges oljeproduksjon rangeres som nr. 7-8 på verdensbasis, men siden vi har så lite eget forbruk har vi i mange år vært blant de 2-3 største eksportørene i verden. At Norge kan være en stabil leverandør utenfor det konfliktfylte Midt-Østen er viktig for
forsyningssikkerheten for alle forbrukslandene. Antakeligvis kan produksjonsnivået holdes oppe mye lenger enn dagens prognoser tilsier, slik at fallet i produksjonen først starter om 10-20 år. Etter hvert må vi uansett forvente at våre relative markedsandeler kan komme til å bli mindre enn  i dag.

Likevel vil vår dobbeltrolle som vestlig oljeeksporterende land lenge vil sette betydelige krav til norsk oljepolitikk og diplomati i forhold til de viktigste forbrukslandene og overfor andre oljeeksporterende land, så vel som til organisasjoner som OPEC, IEA og EU. Det faste målet for vår politikk må i denne sammenhengen være mest mulig stabilitet og forutsigbarhet i markedet samt et rimelig nivå på oljeprisen.
 

Energiavgifter har blitt stadig viktigere i forbrukslandene i løpet av de siste 15 årene Særlig ser vi dette på bensin og dieselpriser i Europa. I dagens priser tok oljeproduserende land rundt 70 $/fat på begynnelsen av 1980-tallet. Avgiftene beløp seg til 20-30 $/fat og resten gikk til raffinering, markedsføring osv. Dette gjorde at europeiske konsumenter den gang betalte rundt 100 $/fat i dagens priser.

I dag betaler europeiske konsumenter nesten det samme som de gjorde på begynnelsen av 1980-tallet. Fram til prisoppgangen startet i 1999 fikk imidlertid råolje-produ-sentene nå kun 10-20 $/fat av dette, mens statskassene i de europeiske forbrukslandene tok inn rundt 50 $/fat. Situasjonen fra 1980-tallet var altså nærmest snudd på hodet. I Europa er det i dag er konsument-landene som tar mesteparten av fortjenesten i omsetningen av olje slik produsentlandene gjorde det i perioden 1974-1985. I Norge utgjør de høye bensinprisene rundt 70 prosent av avgifter.  Situasjonen er tilsvarende i de øvrige vest-europeiske landene (EU-landene).