Ole Gunnar Austvik: "Gulfkrisen og oljeprisen"  Oljeindustrien no. 3 September 1990.

Iraks invasjon av Kuwait har satt fokus på hvor sårbar den oljekonsumerende verden fortsatt er for politiske endringer i Midt-Østen. I 1973/74 opplevdes den første oljekrisen i kjølvannet av Yom Kippur-krigen. I 1979/81 kom den andre krisen som følge av Khomeinis revolusjon og Saddam Husseins invasjon av Iran. I dag har verden tilsynelatende bråvåknet til det faktum at oljemarkedet og oljeprisen fortsatt formes i et til tider dramatisk spill mellom økonomiske og politiske forhold.

Oljeprisen har steget kraftig som følge av Gulf-krisen. Foreløpig er prisøkningen i stor grad "konstruert" og potensielt kortvarig. Det skyldes at FNs boikott av irakisk og kuwaitisk olje kan tenkes opphevet eller omgått i løpet av noen tid. Men den kan bli mer langvarig dersom det kommer til krigshandlinger i området og produksjonskapasitet blir ødelagt.
 

Mye av grunnen til at virkningene i oljemarkedet blir så voldsomme er at etterspørselen etter olje er lite følsom for prisendringer på kort og mellomlang sikt. Markedsmekanismen virker her dårlig som rasjoneringsmekanisme. Selv små bortfall i tilbudet kan føre til stor prisoppgang når markedet er stramt. Under de oljekrisene vi har hatt, har således de fleste klart å kjøpe den olje de ønsket. Problemet har vært at den ble så mye dyrere enn før. Leveringssikkerhet for olje kan således i de fleste tilfeller reduseres til et spørsmål om oljepris. Spørsmålet for et oljekjøpende land vil da være hvorvidt prisen er tilstrekkelig stabil og hvorvidt den er på et akseptabelt nivå. Er prisen svært ustabil eller "urimelig" høy kan det medføre høye kostnader med derpå følgende inflasjon, arbeidsløshet og økonomisk tilbakegang. Etter det første oljesjokket innførte de vestlige land en rekke tiltak for å redusere avhengigheten av olje fra Midt-Østen. Dette var mye av bakgrunnen for dannelsen av Det internasjonale energibyrå (IEA) i 1974. Tiltakene har gått på å oppmuntre til økning av oljeproduksjon utenom Midt-Østen, utvikle alternative energibærere, effektivisere bruken av energi, bygge opp strategiske oljelagre, koordinere forbruksreduksjoner i en krise osv. For USA har også militær intervensjon for å få kontroll over eller forsvar av viktige deler av oljereservene i Den persiske gulfen inngått som en mulighet, dersom situasjonen skulle bli (potensielt) ekstrem nok. Etter at oljeprisene falt dramatisk i 1985/86 har imidlertid mange av anstrengelsene for å redusere avhengigheten av olje fra Midt-Østen avtatt. Den lavprisperioden vi har hatt de siste 5 årene kan på mange vis sies å ha sløvet ned vestlige lands bevissthet om farene ved en slik avhengighet. Etterspørselen etter og avhengigheten av olje fra Den persiske gulfen har økt kraftig, og Midt-Østen har igjen blitt den sentrale variabel for utviklingen av oljemarkedet. Dette gjelder om en ser det ut fra at snaut 2/3 av verdens reserver finnes der og ut fra hvordan økonomiske og politiske faktorer påvirker prisdannelsen.

Denne artikkelen vil diskutere sammenhengen mellom krisen i Den persiske gulfen og oljemarkedet. Først vil viktige trekk ved dagens oljemarked bli beskrevet. Dernest understrekes den betydning mangelen på ledig produksjonskapasitet har for prisutviklingen. Oljepolitiske argumenter for Saddam Husseins anneksjon av Kuwait blir så drøftet. Dernest vurderes hvilke øvre grenser oljeprisen kan nå på kort og lengre sikt som følge av krisen. Oljepolitikkens rolle i Gulf-landenes utenrikspolitikk blir dernest vurdert. Mot slutten vil artikkelen komme inn på hvordan oljemarkedet kan få betydning for utviklingen av den pågående boikott av irakisk og kuwaitisk olje og mulighetene for krigshandlinger.

OLJEMARKEDET HAR STRAMMET SEG TIL

Ole Gunnar Austvik, forsker ved NUPI

Den mest bemerkelsesverdige utviklingen i oljemarkedet etter prisfallet i 1986 har foregått i USA. De lave prisene har fått slå temmelig direkte ut til fordel for amerikanske forbrukere. Dette står i kontrast til utviklingen i Vest-Europa der avgifter har kompensert for mye av prisfallet. USAs økonomi er dessuten mer energi- og oljeintensiv enn Vest-Europas. Økonomisk vekst i USA impliserer en større økning i oljeforbruket enn tilsvarende vekst gjør i Vest-Europa. Dette har ført til en økning i forbruket i USA på rundt 1.5 mb/d i perioden etter 1986. Ved siden av USA er det særlig Sør-Øst Asia og utviklingslandene som har trukket forbruket opp, mens det i Vest-Europa, Japan og statshandelslandene har holdt seg mer stabilt. Også på tilbudssiden spiller USA en viktig rolle. Prisfallet i 1986 viste at verdens mest kostbare oljeproduksjon foregår der, spesielt gjelder det de såkalte "stripper-wells" i Texas og omliggende stater. Mens USA før oljeprisfallet i 1986 produserte 8.5-9.0 mb/d, har produksjonen falt jevnt siden. I 1990 har den vært rapportert å være i overkant av 7 mb/d, en reduksjon på ca. 1.5 mb/d over 4-5 år. Sammen med den høyere etterspørselen har produksjonsfallet altså ført til en importøkning på rundt 3 mb/d. Globalt lå etterspørselen i 1986 under 60 mb/d. I 1989 var den kommet opp i rundt 65 mb/d, eller noe over toppnoteringen fra 1979. Oljeproduksjonen utenom OPEC steg med rundt 7 mb/d i første halvdel av åttitallet. I annen halvdel av åttitallet har imidlertid veksten stagnert og ikke-OPEC produksjon ser nå ut til å falle. Det økende gapet mellom etterspørsel og stagnasjon i produksjonen utenom OPEC har ført til at OPEC-land har kunnet øke sin produksjon fra 17.3 mb/d i 1985 til 23-24 mb/d i 1990. Det er en økning på hele 35 prosent over 5 år (ca. 6 mb/d).

KAPASITETSUTNYTTELSE OG OLJEPRIS

Fortsatt er imidlertid produksjonsvolumet for OPEC et godt stykke under toppnoteringen på 31.5 mb/d i 1979. Men kapasiteten for oljeproduksjon har blitt kraftig nedgradert som følge av krigshandlinger og manglende vedlikehold. Mens organisasjonens medlemsland i 1979 hadde en anslått kapasitet på snaut 40 mb/d, var denne falt til rundt 25 mb/d i annen halvdel av åttitallet. Mesteparten av kapasitetsreduksjonen har funnet sted i fem land i Den persiske gulf: Irak, Iran, Kuwait, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. I de siste årene er noe av den gjenvunnet og før invasjonen var den anslått å være 27-28 mb/d.

Etterspørselen etter olje fra Den persiske gulfen har imidlertid steget fortere enn kapasitetsøkningene. Mens OPEC-landene samlet hadde en utnyttelsesgrad av sin kapasitet på under 60 % på midten av åttitallet, har den vært på 85-90 % i 1990. Det eneste område i verden det er mulig med noen vesentlig økning av kapasiteten er i Den persiske gulfen. Allerede før Husseins invasjon hadde altså Midt-Østen gjenetablert seg som den avgjørende faktor for utviklingen i oljemarkedet.

To ganger tidligere har kapasitetsutnyttelsesgraden vært om lag like høy som i 1990, nemlig i 1973/74 og i 1979/80. Yom Kippur-krigen i oktober 1973 førte til araberlandenes beslutning om en fire-dobling av prisen, og vi fikk det første oljeprissjokket. I 1979 førte Saddam Husseins invasjon av Iran til bortfall av 4-5 millioner fats kapasitet i de krigførende landene samtidig som etterspørselen etter olje til lagerhold steg kraftig. Det førte til en tre-dobling av prisene i perioden 1979/81 på toppen av det første oljeprissjokket. Hadde disse politiske krisene inntruffet i markeder med ledig produksjonskapasitet, hadde potensialet for så kraftige prissjokk blitt kraftig svekket.

Det stramme markedet pr. juli 1990 avslører således mye av den samme vestlige sårbarhet som eksisterte forut for de to foregående prissjokkene. Selv om alle land med ledig kapasitet i dag øker sin produksjon maksimalt som følge av boikotten av irakisk og kuwaitisk olje, vil etterspørselen fortsatt overstige tilbudet. 100 % kapasitetsutnyttelse og etterspørselspress vil gi svært ustabile priser i en stigende trend utover høsten og vinteren. Hadde Hussein invadert Kuwait for 3 år siden da markedet var atskillig svakere, ville han ikke hatt tilsvarende potensial for å oppnå endringer av oljepolitisk karakter. Hussein har strammet markedet til akkurat der det var igjen en slakk, både i tid og sted. Det har gitt ham oljepolitisk makt fra dag én i konflikten.

HVA KAN HUSSEIN OPPNÅ VED Å KONTROLLERE KUWAIT?
 

Lykkes president Saddam Hussein i å beholde kontrollen med Kuwait, øker Irak sin produksjonskapasitet fra ca. 3.5 til 5.5-6.0 millioner fat pr. dag. Den samlede produksjon i Irak og Kuwait var før invasjonen anslått til noe over 5 millioner fat pr. dag. Det var nesten like mye som Saudi-Arabias produksjon. Saudi-Arabia har imidlertid hatt over 2 millioner fat pr. dag ledig kapasitet og forblir derfor den største produsenten i området. De øker nå, sammen med andre OPEC-land, sin produksjon opp til kapasitetsgrensen. Men kombinasjonen Irak & Kuwait vil bli en betydelig nr. to som oljeprodusent i Den persiske gulfen. I tillegg har Saddam Hussein en hær på 1 million mann. Den har to ganger det siste tiåret demonstrert villighet til å invadere naboland. Summen av økt oljeøkonomisk betydning og et betydelig og aktivt militærapparat vil gjøre Irak til det politisk mektigste landet i regionen. Dersom Hussein skulle klare å beholde kontrollen over Kuwait, vil Irak bli såvidt stort i oljesammenheng at landets produksjon blir vesentlig for prissettingen på råolje. Denne rollen har Saudi-Arabia dominert i lange tider. Saudisk oljepolitikk har vært langsiktig og ofte mer i tråd med vestlige ønsker enn mange andre araberland har likt. Med en mer anti-vestlig markedsregulator som Irak vil være, betyr det noe mindre tilbudt mengde i markedet og maksimal utnyttelse av inelastisiteten i etterspørselen. Gjennom sin oljepolitiske og militært styrkede posisjon kan Hussein også legge press på naboland for at planer om økt produksjonskapasitet stoppes. I en krisesituasjon vil tilbudet av irakisk og andre lands olje kunne reduseres dramatisk, med høye priser som resultat i et økonomisk-politisk press.

Men hva er det egentlig mulig å oppnå av oljeprisøkninger framover? Setter ikke prisen på alternative energibærere og den økonomiske situasjon i forbrukslandene effektive skranker mot prisøkninger av noen vesentlig karakter? Utviklingen i oljemarkedet over de siste to tiårene kan gi noe informasjon om dette.

GRENSER FOR PRISØKNINGER

I realverdi har oljeprisen de siste 4-5 årene vært svært lav. Vi må hele 18 år tilbake, til tiden før det første oljesjokket i 1973/74, for å finne lavere priser. Da hadde vi en oljepris på 4 $/fat hvilket tilsvarer en pris på 12 dollar i 1990-verdi. Krisen førte den gang til en økning av prisene fra 4 $/fat til 12 $/fat. Det tilsvarer hele 33 $/fat i 1990-verdi. Etter litt nøling i markedet fortsatte forbruket å øke utover på syttitallet tross denne tredoblingen av prisen. Det var først når prisene i 1980 gikk over 35 $/fat, at etterspørselen etterhvert reagerte negativt. I dagens priser tilsvarer det over 50 $/fat.
 

        Nominelle og reelle (1990-verdi) oljepriser 1973-90
 ----------------------------------------------------------------------------
                          1973   1974   1979  1980   1985  1986  1990
 -----------------------------------------------------------------------------
 Nominell pris        4       12      20       32      26       13      19
 Realpris              12       33      37       54      33       16      19
 ----------------------------------------------------------------------------

Eventuelle krigshandlingers innvirkning på oljeprisen vil avhenge av ustabiliteten i situasjonen og hvor mye produksjonskapasitet som eventuelt vil bli slått ut. Blir store deler av kapasiteten ødelagt kan vi gjerne få priser høyere enn noen gang tidligere. Men går de høyt over 30-40 $/fat for en lengre periode, vil det føre til større oljeproduksjon utenom Gulfen, mer tilgang på alternative energibærere, effektivisering i bruken av energi og økonomisk tilbakegang i forbrukslandene. Det vil i sin tur kunne føre til et større prisfall ut på nittitallet.

Med relativt uelastisk etterspørsel på kort og mellomlang sikt og til dels svært lave priser kan det imidlertid synes som om Hussein kan ha hatt en viss dekning for sine argumenter om at prisen godt kunne ha vært 20-25 $/fat de siste årene i stedet for 17-19 $/fat uten at etterspørselsveksten ville blitt vesentlig mindre. Er dette riktig, hvorfor har så ikke også Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene ønsket å ta ut høyere priser?

OLJEPRISER OG UTENRIKSPOLITIKK

Kuwait har tjent mye på utenlandsinvesteringer, blant annet i raffinerier og bensinstasjonskjeder (såsom Q8) i vestlige land. Landets valutainntekter avhenger derfor ikke bare av oljeprisen, men også av den pris de kan selge produktene for i markedet og avkastningen på øvrige investeringer. Dette gjør at Kuwaits økonomi nå avhenger like mye av en funksjonerende vestlig økonomi som av høye oljepriser. Heller ikke land som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater har ønsket en for høy pris på råolje. De har heller kunnet ta inn økte inntekter gjennom økning av produksjonen. Også Saudi-Arabia har etterhvert økt sitt økonomiske engasjement i vestlige land. Iraks oljeinntekter kommer på den annen side stort sett bare fra salget av selve råoljen, hvilket gir et klart større ønske om en høy oljepris.

Men det er også et politisk argument for at Saudi-Arabia, Kuwait og Emiratene har ønsket seg lave oljepriser og et høyt volum. For oljeprodusenter er oljeprisen et internasjonalt felles gode. Korrigert for forskjeller i kvalitet og transportkostnader, får alle produsenter den samme prisen i markedet. Dersom de tre landene hadde ført en politikk for høyere priser, f.eks. gjennom noe lavere produksjonsvekst, ville nabolandene Irak (og Iran) også få høyere inntekter. Det kunne finansiere ny aggresjon i Gulfen. Høye priser har således heller ikke vært utenrikspolitisk ønskelig verken for Kuwait, Saudi-Arabia eller Emiratene. Denne oljepolitikken kan Hussein ha oppfattet som aggressiv, og det delvis med rette. Etter krigen med Iran har Irak vært bortimot konkurs. I tillegg til å føre en lavprispolitikk på olje forlangte Saudi-Arabia og Kuwait krigslånene tilbakebetalt etter at Irak har utkjempet kampen mot den felles fienden, Iran. Dette kan ha presset Iraks økonomi så kraftig at Saddam Hussein til slutt kan ha stått overfor alternativene å måtte trekke seg eller gjøre noe drastisk. Gjennom sin okkupasjon av Kuwait valgte han altså det siste. Han har i tillegg gamle territoriale krav, andre økonomiske forlangender og stormaktsambisjoner å vise til som argumenter for aksjonen.

Saddam Hussein kan imidlertid ha feilregnet noe ved å forvente at et politisk-militært press på Saudi-Arabia (med trussel om intervensjon) skulle føre til en saudisk oljepolitikk i tråd med hans ønsker. Vestlige land med amerikanerne i spissen har nesten umiddelbart reagert med å gå inn militært i Saudi-Arabia. Det kan bety økt vestlig innflytelse over Saudi-Arabisk oljepolitikk. Det vil heller virke i retning av å øke produksjonen i Saudi-Arabia enn å senke den. I tillegg til produksjonsøkningen landet nå foretar, vil det derfor ikke være overraskende om saudierne også øker sine investeringer i ny produksjonskapasitet. Det vil bl.a. avhenge av utfallet av konflikten og av hvor lenge amerikanerne blir stående i området.

HUSSEINS OLJEPOLITISKE MOTPRESS

For utviklingen fremover er det verdt å merke seg at Saddam Hussein i tillegg til gislene faktisk kan sitte med to oljepolitiske trumfkort mot Vesten.

For det ene vil blokaden koste Vesten mer og mer jo mer effektivt den gjennomføres. Det skyldes at oljemangelen den medfører, driver oljeprisen opp. Hadde Hussein kunnet begrense tilførselen fra andre oljeproduserende land ville markedet bli ytterligere strammet til, prisene ville ha steget ytterligere og likeledes kostnadene for konsumentlandene. Graden av prispress vil være avhengig av forhold som hvor mye andre oljeproduserende land nå klarer å øke produksjonen, hvilke tiltak IEA-land foretar i markedet og hvor kaldt det blir i vinter.

Prispresset vil etterhvert kunne gi seg utslag i ønsker fra vestlige land om å slappe av på oljeblokaden for å unngå høye oljeregninger. Den økonomiske blokaden av Irak vil således ikke bare være et spørsmål om irakisk økonomisk utholdenhet. Det vil også kunne bli et spørsmål om den oljekonsumerende verdens økonomiske utholdenhet, særlig for u-landene. Enkeltlands politikk kan etterhvert bli stilt på en hard prøve i valget mellom høye priser i dag for eventuelt å sikre forsyningene på sikt, mot lavere priser i dag og heller ta problemene med en sterk Hussein i oljemarkedet senere.

For det andre må en anta at oljeinstallasjoner vil bli ødelagt dersom det skulle komme til krigshandlinger. Det kan gi uholdbart høye priser over lengre tid. Oljepolitisk har Saddam Hussein således interesse av ødeleggelse av både Kuwaits og andre lands oljeinstallasjoner om han militært tvinges til retrett. Det vil gi høyere oljepriser til kapasiteten blir gjenoppbygget. Slik ødeleggelse av iraks produkjonsmuligheter er paradoksalt nok ikke nødvendigvis i de oljekonsumerende landenes interesse.

En boikott av Irak kan oppheves ved et vedtak. Da faller oljeprisen nokså umiddelbart. En fysisk ødeleggelse av produksjonsapparatet kan det ta flere år å bygge opp igjen. Det kan over tid gi høye priser. Det kan således vise seg at de internasjonale styrkene under ledelse av USA sitter i et oljepolitisk glasshus i Den persiske gulf.

---