Maastricht-avtalen bør foreløpig betraktes som et ideologisk mål for Europaunionen, tilsvarende som Romatrakten har vært det. Det synes lite sannsynlig at alle avtalens bestemmelser kan gjennomføres innen de tidsrammer som er satt opp. En nær forestående videreføring over til én europeisk stat virker enda mer usannsynlig. Mest trolig vil EU inntil videre i hovedsak forbli et fellesmarked.

Grensene mellom ulike nivåer av integrasjon er flytende, der et "dypere" nivå generelt sett bygger videre på et "lavere" nivå. Både innen et frihandelsområde og en tollunion er det fri flyt av de fleste varer og tjenester. Mens frihandelsområdet har ulike tollsatser overfor tredjeland, har tollunionen felles satser. Gamle EFTA var et frihandelsområde mens gamle EF i stor tstrekning fungerte som en tollunion. Gamle EF hadde imidlertid også elementer av å være et fellesmarked. I et fellesmarked er det i tillegg fri flyt av innsatsfaktorer, som arbeidskraft og kapital. For å få disse markedene til å fungere kreves relativt omfattende harmonisering av konkurransepolitikken i det enkelte land. EUs indre marked (1993), som Norge er en del av gjennom
EØS-avtalen, er et slik fellesmarked. En konføderasjon kan omfatte en rekke politikkområder utover det som dekkes inn under et fellesmarked. I konføderasjonen foregår det et frivillig samarbeide mellom suverene stater som har felles og/eller samordnede virkemidler for å nå felles mål. Dersom samarbeidet utøves i en føderasjon (én stat) opprettes en felles regjering med overnasjonal beslutningsmyndighet, tilsvarende Amerikas forente stater.

Maastricht-avtalen (1991) foreslår etablering av en økonomisk, monetær (herunder felles valuta) og politisk union innen 1999. I tillegg er det bestemmelser om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, samarbeide om justissaker mm. Avtalen omfatter ikke en egen statsdannelse og ser således ut til å kunne dekkes under inn begrepet konføderasjon.

Er den så virkelighet om få år?

EUs videre utvikling skal diskuteres på en regjeringskonferanse i 1996. Det mest ytterliggående utfall er antakelig at Maastricht-avtalen blir søkt gjennomført slik den står fullt ut og med de tidsfrister som er satt opp. EU kan da få føderale trekk, men blir ikke med det én stat.

Et hovedargument mot en slik utvikling er det historiske faktum at det tok ca. 40 år fra Romatrakten (1957) ble skrevet til Det indre marked ble etablert. De omfattende problemer og interessekonflikter som kom opp førte til at det vedtatte fellesmarkedet på mange områder begrenset seg til å fungere som en tollunion. Jack Delores' Enhetsakt fra 1986 var i stor grad et praktisk initiativ for å fjerne landenes konkurransevridende politikk for å få fellesmarkedet til å fungere. Harmonisering av politikk tar altså betydelig med tid, og møter mye motstand i flere land enn i Norge.

Det er imidlertid flere faktorer enn konkurransepolitikken som kan virke inn på EU-prosessens retning, form og hastighet. Et av disse er ustabiliteten i tidligere Øst-Europa og Sovjetunionen. Det vil kunne oppstå behov for sterkere Vest-europeisk samling for å håndtere forventede kraftige politiske endringer i øst. Sammen med en gradvis reduksjon av USAs tilstedeværelse i Europa kan dette forsere EU-integrasjon i dybden. Dersom EU-landene imidlertid skulle utvikle divergerende syn på hvilken politikk som er best kan prosessen også forsinkes, eventuelt reverseres.

Et annet forhold er den økonomiske vekst i stadig flere asiatiske land. Når kjempeland som Kina og India, i tillegg til Japan, Sør-Korea, Taiwan, Singapore, Hong-Kong, Malaysia osv., begynner å produsere billige kvalitetsvarer i stor skala hardner den internasjonale konkurransen til. Dette kan forsere elementer av en økonomisk og/eller monetær union og i tillegg føre til økt proteksjonisme for EU som blokk overfor lavprislandene.

Dersom EU ikke lykkes i å samordne viktige makroøkonomiske tiltak kan medlemsland med lav eller negativ økonomisk vekst være fristet til å innføre nye ikke-tariffære, eller skjulte, handelshindringer. Vi kan da stå overfor en svært langsom videre utvikling innen EU og til og med oppleve (midlertidige?) tilbakeslag. Disintegrasjon kan således (paradoksalt nok) hindres av mer integrasjon.

Utvidelsesprosessen som nå pågår i bredden ved å ta inn flere medlemsland, først fra nord og så eventuelt fra øst, vil også forsinke en videre integrasjon i dybden. Det indre markeds politikk blir mer kompleks jo flere land som skal være med å diskutere den. 

 Parallelt med de nordiske landenes diskusjon om medlemskap foregår det en debatt innenfor EU om videre strategi og utvikling. Den norske EU-debatten skiller lite mellom hva EU er i dag og teorier om hva EU kan komme til å bli en gang i fremtiden.

 EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked med fri flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester. For å få dette fellesmarkedet til å fungere, er det fastlagt flere hundre konkurranseregler som også har blitt norsk lov gjennom EØS-avtalen. Dersom vi skulle si ja til EU, vil også landbruk og fiske blir trukket inn i henhold til spesielt forhandlete avtaler. Noe forenklet kan en si at fordelen ved å bli medlem i EU vil være at vi kan være med å utforme konkurranseregler som uansett vil gjelde for oss. For å ta et standpunkt for eller imot norsk medlemskap på et økonomisk grunnlag, må en imidlertid også vurdere blant annet fordeler og ulemper ved landbruks- og fiskeriavtalene, virkningen av harmoniseringen av avgifter, størrelsen på medlemskontingenten og de strukturfondsmidler vi kan få fra EU.

 I dag er EU hovedsaklig et fellesmarked. Maastricht-avtalen trekker opp en mulig videre utvikling. I den monetære, økonomiske og politiske union skal det etableres en felles mynt, utvikles felles/koordinert makroøkonomisk politikk og felles utenriks-/sikkerhetspolitikk. Storbritannia og Danmark har tatt forbehold om deltakelse blant annet i den monetære union. Gjennom aksept av dette har Maastricht-avtalen tatt høyde for ulik tilknytningsform for medlemslandene.

 Dersom alle land skal bevege seg videre i integrasjonsprosessene med samme fart og innhold kan det være svært langt fram før EU kan bli noe mer enn et fellesmarked. Blant de største medlemslandene hersker det en prinsipiell enighet om behovet for forskjellig tilknytningsform. Det er imidlertid uenighet om hvordan differensieringen skal foretas.

 Tidligere i høst kom det forslag fra sentrale politikere i Tyskland og Frankrike om at EU skulle utvikle seg som et system med sirkler med samme sentrum. Den indre kjerne skulle bestå at Tyskland, Frankrike og Be-Ne-Lux-landene. Disse 5 landene skulle gjennomføre den økonomiske, monetære og politiske union. Neste sirkel skulle bestå av de landene som enten ikke ønsket eller ikke tilfredsstilte kravene til deltakelse i den indre sirkel. Disse skulle begrense seg til å delta i det indre marked. Blant disse ble særlig de øvrige EU-land samt EFTA-landene regnet inn. En tredje sirkel skulle omfatte de landene som foreløpig ikke kunne delta i fellesmarkedet, såsom de tidligere Øst-Europeiske landene.

 Spesielt britene mislikte denne type skille i tilknytningsform. I realiteten ville systemet føre til at Tyskland og Frankrike skulle bestemme Europas videre økonomiske, politiske og sikkerhetspolitiske utvikling, mens andre land bare måtte tilpasse seg denne. John Major forslo i stedet et á la carte opplegg, der hvert land selv skal kunne velge på hvilke områder en dypere integrasjon er ønskelig. Et land kunne for eksempel velge å innføre en felles EU-mynt, men ta forbehold om deltakelse i den utenriks- og forsvarspolitiske del av unionen, eller omvendt. Hvilke av disse eller andre varianter av tilknytningsform som skal kunne aksepteres er blant de forhold som vil bli diskutert på regjeringskonferansen i 1996 når Maastricht-avtalen skal opp til revisjon.

 Den norske EU-diskusjonen tar ofte som gitt at EU ensartet og samlet skal utvikle seg i retning av en konføderasjon i løpet av få år. En slik utvikling har Maastricht-avtalen langt på vei allerede sett bort fra gjennom "fristillingen" av Danmark og Storbritannia. Det gir også liten fornuft for de store landene å tvinge mindre land med på en dypere integrasjon mot sitt ønske. Det ville kunne bli mer en belastning enn en fordel.

 Vårt EU-valg er derfor egentlig to-delt. For det første må vi ta standpunkt til hvorvidt vi vil delta fullt ut i det etablerte fellesmarked (det indre marked). Det er det valget vi står overfor i høst. Dersom vi velger å bli medlem, vil vi for det andre måtte ta standpunkt til hva slags videre integrasjon vi eventuelt ønsker med EU. All den tid vi i dag altså ikke kjenner hvilke muligheter vi står overfor, må dette valget utstå. Dersom vi senere skulle ønske en dypere form for integrasjon enn det fellesmarkedet representerer, bør vi eventuelt kunne gjøre som danskene og ta det opp til ny folkeavstemning når alternativene er klarlagt. 

Sier Norge nei til EU kan sider ved EØS-avtalen komme under press. Noen hevder at det da kan bli aktuelt å gjenopplive den gamlefrihandelsavtalen fra 1973.

Dersom Sverige i tillegg til Finland går inn i EU mens Norge velger å stå utenfor, vil Norge og Island være de gjenværende EFTA-partnere i EØS-avtalen. EØS-avtalens overvåkningssystem for praktiseringen av konkurransereglene vil da kunne komme under press. Det synes lite trolig at EU over tid vil kunne akseptere at Norge skal overvåke seg selv i spørsmål om hvorvidt norsk næringsliv urettvis gis konkurransemessige fordeler eller ikke.

En mulighet er da at overvåkingsrollen (i realiteten) flyttes til EU-Kommisjonen og blir felles for alle deltakere i Det indre marked, inkludert Norge. Flertallet blant EU-landene kan da komme til å bestemme både over om Norge bryter konkurransereglene og om de selv gjør det. I en situasjon der vi verken er med å bestemme utformingen av konkurransereglene (som EU-medlem) eller deres fortolkning (slik det er lagt opp til i dagens EØS-avtale), har enkelte foreslått at vi i stedet bør gå tilbake til en frihandelsavtale uten fri bevegelse av arbeid og kapital og uten harmonisering av konkurranseregler, såsom f.eks. handelsavtalen fra 1973.

På kort sikt synes ikke forskjellene mellom de økonomiske effektene av EU-medlemskap, EØS-avtale og en frihandelsavtale å være dramatiske, eventuelt er de uklare. Over tid vil praktiseringen av den gamle frihandelsavtalen i en ny verden imidlertid kunne vise seg ytterst problematisk. Særlig gjelder dette ettersom våre viktigste handelspartnere, inkludert Tyskland, Storbritannia og eventuelt også Sverige, som EU-medlemmer vil produsere stadig billigere og bedre varer og tjenester gjennom spesialisering, utnyttelse av stordriftsfordeler og økt konkurranse.

Dersom Norge gjennom en handelsavtale søker å redusere konkurransen fra utlandet og dermed bremse sitt eget omstillingstempo, vil lavere priser i utenlandske markeder medføre at norsk eksport (utenom olje og gass) taper markedsandeler. Lavere internasjonale priser svekker også importkonkurrerende næringers konkurranseevne. Summen er at handelsbalansen med "tradisjonelle varer" svekkes og avhengigheten av oljeinntektene blir større.

Med høye(re) netto oljeinntekter, som vi antakeligvis får i årene framover, kan vi dermed oppleve at statens budsjett og utenriksregnskapet går i balanse, mens arbeidsløsheten øker og produktiviteten og konkurranseevnen svekkes. Oljeinntektene er hovedgrunnen til at internasjonale finansinstitusjoner i dag har sterk tillit til norsk økonomi. Den dag oljeinntektene eventuelt reduseres, forverres situasjonen. En viss parallell til en slik avhengighetssituasjon kan dras til Finland som fikk sin utenrikshandel kraftig redusert ved Sovjetunionens sammenbrudd.

Teoretisk kan vi velge å beskytte oss mot omverdenens stadig billigere og bedre varer med proteksjonistiske tiltak. Et problem med en slik politikk er at vi da også bryter med vesentlige deler av den gamle frihandelsavtalen som forutsetter tollfrihet på de fleste varer. Proteksjonistiske tiltak kommer også i konflikt med GATT-avtalen. Utstrakt bruk av skjulte  handelshindringer vil på sin side kunne kreve betydelig innsats overfor, og konflikter med, våre viktigste handelspartnere. Vi kan også devaluere for å bedre konkurranseevnen. Devaluering er imidlertid et kortsiktig virkemiddel. Den kan gi et kostnadsmessig pusterom i en vanskelig situasjon men retter ikke opp underliggende problemer i økonomien.

Uansett hvilket utsettende tiltak som eventuelt kan nyttes, er den uunngåelige konsekvensen av manglende konkurranseevne at vi over tid får lavere levestandard enn andre land. Dette kan skje enten i form av lavere vekst enn disse eller i verste fall økonomisk tilbakegang.

Gjennom våre etterhvert enorme netto oljeinntekter har vi større muligheter enn andre land til å skjule underliggende problemer i økonomien. Mulighetene vi forsaker i dag til å utvikle konkurransefortrinn i internasjonale markeder, vil det imidlertid koste stadig mer å ta igjen i fremtiden jo lenger vi venter. Dersom hensikten med å velge en handelsavtale framfor EU-medlemskap skulle være å dempe omstillingstempoet i økonomien, må det kunne kalles sløsing med naturressurser (oljepenger) med store kostnader for fremtidige generasjoner.

En mer positiv og offensiv bruksmåte av oljepengene ville være å støtte opp under, og nærmest forsere, utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv og samfunn til glede for våre barn og barnebarn. For å få dette til er vi som lite land i nokså stor utstrekning nødt å delta i det internasjonale frihandelsssystemet, forholde oss til de regler og rammer som til enhver tid finnes og utnytte dets muligheter. Dette har vært sentralt for utviklingen av vårt velferdssamfunn i hele etterkrigstiden.

Norge sa "nei" til medlemskap i EU. Likevel kan omstillingene i produksjon og sysselsetting skje hurtigere enn før.

For det ene innebærer den nye GATT-avtalen at vi tar et nytt hopp i retning av en mer liberal verdenshandel. Gjenværende tollsatser på varer blir ytterligere redusert eller fjernet, hindringer for tjenestehandel blir redusert, anti-dumpingsregler skjerpet og alle formelle importbegrensninger skal foretas ved hjelp av tollsatser.

Dette innebærer for eksempel at landbruksprodukter som i dag beskyttes av kvoter, fra nyttår skal beskyttes av toll, helt opp i 500 prosent. I løpet av noen år skal disse satsene reduseres til ca. 60 prosent av dette nivå.

For det andre bestemmer konkurransen med våre handelspartnere priser på varer og viktige innsatsfaktorer og dermed rammer for hva og hvor det lønner seg å produsere. Dette legger også bånd på den politikk vi kan føre. Vi kan for eksempel vanskelig ha et vesentlig høyere avgiftsnivå enn andre land uten at dette fører til konkurranseulemper for norske bedrifter. Lønningene kan av samme årsak heller ikke være vesentlig høyere i en norsk bedrift enn i andre lands bedrifter med mindre produktiviteten (verdiskapningen f.eks. pr arbeidstime) også er høyere.

EUs indre marked, som vi er en del av gjennom EØS-avtalen, forsterker konkurransen utover GATT-avtalens bestemmelser. De nye økonomiene i u-land og særlig i Asia, kjempeland som India og Kina inkludert, og det nye økonomiske samarbeidsområdet rundt Stillehavet (APEC), er andre svært viktige faktorer som drar i samme retning.

For mesteparten av norsk næringsliv er således konkurransesituasjonen stort sett uendret i forhold til et "ja" til EU. Den kan bli forverret dersom EUs konkurranseregler, som vi nå ikke er med på å beslutte, brukes mot oss. Slike skjulte handelshindringer er den kanskje viktigste proteksjonistisk type tiltak i internasjonal handel i dag, til erstatning for toll og kvoter. For enkelte arbeidsplasser, såsom innen jordbruket og næringsmiddelindustrien, kan grovt sagt et "nei" føre til både raskere og tregere endringer enn dersom vi hadde blitt medlem, alt etter Stortingets vilje.

For å gi "utenfor"-begrepet noe vesentlig innhold må således et "nei" følges opp av mer omfattende innsats for å endre samfunnsutviklingen. Et alternativ som er framsatt er "annerledeslandet". 

Få, om noen, små land kan skape et annerledesland. Sammenliknet med resten av Europa er Norge i økonomisk forstand imidlertid ikke et "normalt" land. Det skyldes at vi er en av verdens største petroleumseksportører. Neste år vil bare Saudi Arabia eksportere mer olje enn Norge på global basis! I tillegg vil vi snart ha fordoblet gasseksporten. Petroleumsinntektene gjør at vi kan kompensere for inntektstapet som oppstår gjennom proteksjonismen i en "annerledespolitikk", slik at vi ikke får noen lavere materiell levestandard enn andre land over f.eks. de neste ti år.

Hvis vi etterhvert mister konkurranseevnen og samtidig får et fall i oljeinntektene, får imidlertid økonomien seg en alvorlig knekk. Da har vi kun utsatt omstillingsproblemet vi kunne tatt i dag og i tillegg gjort det langt mer smertefullt og dramatisk. Jeg tror det kan bli problematisk å forklare en slik kortsynthet for neste generasjon.

Antakeligvis fremstår et "annerledesland" som attraktivt kun for et mindretall av befolkningen. Konkurransesituasjonen gjør da at vi allerede nå må bli nokså lik EU-landene i våre økonomiske spilleregler og virkemidler selv om vi sa "nei" til fullt medlemskap. Dette indikerer at EU-valget kanskje primært stod om tilhørighet, medbestemmelse og sikkerhetspolitikk innenfor et Europa i meget sterk endring og utvikling, heller enn et valg for eller i mot konkurranseutfordringer og spilleregler
for handel.

På det økonomiske området manglet stort sett en diskusjon om langsiktige visjoner for hvordan vi skal forholde oss til oljeøkonomien og kraftigere internasjonale konkurranseutfordringer. Håndteringen av oljeøkonomien kan i noen grad betraktes som et problem utenom forholdet til EU. Der er vi altså like langt. Spørsmålet om hvordan vi skal håndtere den økte konkurransen synes mer uklar enn før.

Det er et tankekors om det da ikke ville vært bedre å gå inn i EU med et formelt forbehold mot deltakelse i Maastricht-avtalens økonomiske og politiske union. I debatten virket det som at motstanden mot "Unionen" var et av de kraftigste nei-argumenter. Med et slik forbehold ville vi fått medbestemmelse i den videre utforming av Det indre markedet. Samtidig hadde velgerne kunnet utsette beslutningen om innføring av en eventuell felles mynt osv. Dette har blant annet danskene allerede gjort og flere medlemsland kan komme til samme konklusjon framover.